Gi økonomien en trampoline
Koronapolitikken og oljeprisfallet krasjer norsk økonomi. Om vi får en kraftig resesjon eller en dyp depresjon avhenger av om den politiske responsen er puslete eller potent. Økonomien trenger et sikkerhetsnett for å bremse kontraksjonen og et springbrett for å akselerere ekspansjon. Den har behov for en trampoline.
Nå krymper økonomien kjapt. 10. mars meldte NAV at 106 152 personer, 3,7 prosent av arbeidsstyrken, var helt ledige, delvis ledige eller på tiltak. Tirsdag hadde tallet økt til 191 298. Da var ledigheten 6,8%. Onsdag og torsdag fikk NAV i snitt 35 865 nye søknader om dagpenger. Anta at det også var slik på fredag. Da tok økonomien helg med en samlet NAV-registrert ledighet på ca. 10,5%. (NB. NAV-, ikke AKU-, ledighet. SSB regner ikke permitterte som ledige før de har vært permittert i 3 måneder.)
Tall for BNP og alt det der kommer til å bli ugjenkjennelige fremover. Kina har gitt oss en forsmak. Der var industriproduksjonen 13,5% lavere i januar og februar enn for ett år siden. Detaljomsetningen droppet 20,5% i samme periode. Investeringsbanken Goldman Sachs anslår at Kinas BNP i første kvartal blir 9% lavere enn det var i fjor.
Fredag anslo Finansdepartementet at BNP i fastlandsøkonomien vil være 1% lavere i år enn i fjor. Det tallet skal en ikke feste deg ved. For det første synes ikke prognosen å være godt fundert. Departementet skriver at «aktiviteten i privat sektor i fastlands-økonomien anslås å avta med 15-20 prosent den nærmeste tiden, for deretter å ta seg opp igjen». Hva menes? Aktiviteten forrige og inneværende uke i forhold til aktiviteten de to foregående ukene? Aktiviteten andre kvartal relativt til første kvartal? For det andre dras verdiskapningen nå ned langt mer enn aktivitetsfallet i private bedrifter på fastlandet. Med oljeprisfall, kronestup og global nedgang i selskapsinntjeningen, er det relevante målet på norsk verdiskapning utviklingen i brutto realdisponible inntekt, dvs. samlet BNP justert for endringer i bytteforholdet og netto finansinntekter fra utlandet. I fjor var oljeprisen i snitt 64 dollar. Hvis oljeprisen i snitt halveres i år, drar dette alene ned brutto realdisponibel inntekt med ca. 7% fra i fjor.
Noen synes å sammenligne perioden norsk økonomi nå er inne i med en uanmeldt fellesferie. Staten rådes til å kompensere bedrifter og husholdninger for inntektsbortfall, slik at aktiviteten kan fortsette som før når distanseringspolitikken avblåses. Men slik fungerer ikke økonomien. I tillegg til den direkte effekten på arbeidslivet og verdien av oljeproduksjonen, har den helsepolitiske kampanjen mot koronaviruset og oljeprisfallet tre sekundære konsekvenser for økonomien.
Økonomien får et høyere behov for likviditet. Mange bedrifter og noen husholdninger må ha flere penger i banken for å kunne gjøre opp for seg, og bankene må ha en større beholdning av kroner i Norges Bank og dollar og euro i utenlandske banker til å kunne håndtere utbetalinger. Likviditetssuget kan enten møtes med et brått fall i det generelle prisnivået som øker den reelle mengde av likviditet eller med utlån av kroner, dollar og euro fra Norges Bank til bankene og statlige garantier for bankens utlån til bedriftene og husholdningene. Men sist Norge hadde kraftig deflasjon var på 1920-tallet, og erfaringsmessig er ikke den likviditetspolitiske reaksjonen kjapp nok til å forhindre en negativ spiral med fall i etterspørselen etter varer og tjenester, påfølgende krympende inntekt og ytterligere lavere etterspørsel. Den negative etterspørsel-inntektsspiralen kan stoppes med en løssluppet finanspolitikk. Men i motsetning til hva Trump prøver å få til i USA og hva noen har argumentert for her hjemme, er det ingen god oppskrift å øke overføringene til bedriftene og husholdningene. For den tredje sekundære effekten er høyst sannsynlig vedvarende endrede rammevilkår for økonomien, slik at ressursbruken må vris om.
Selv om oljeprisen skulle komme noe opp fra dagens 27 dollar, skal trolig en god del av den arbeidskraften og kapitalen som inntil nylig ble brukt på oljerelatert aktivitet aldri mer befatte seg med karboner. Ressursene kommer etter all sannsynlighet til å kaste mer av seg i alternativ virksomhet. For selv om krone kan komme til å appresiere noe fra dagens nivå, sender valutamarkedet nå et tydelig signal om at såkalt tradisjonelt konkurranseutsatt næringsliv etter hvert bør kunne belage seg på en opptur. Målt i valuta har jo norsk arbeidskraft blitt mye billigere. Hva konkret skal folk i større grad jobbe med? Spør de kjappe hodene med dollartegn i øynene.
Jeg argumenterte i Finansavisen på tirsdag for å ta bort arbeidsgiver- og merverdiavgiftene i to kvartaler. Slike avgiftskutt kan slå tre fluer i en smekk. Likviditetssuget avtar, den negative etterspørsel-inntektsspiralen bremses og bedrifter og husholdninger insentivers til å fatte beslutninger om investering, produksjon og arbeid som i sum både bidrar til å holde liv i indre organer mens økonomien er i (delvis indusert) koma og til å revitalisere økonomien når anestesien tas bort. I lys av myndighetsvedtak fattet i USA og i Europa forrige uke, heller jeg nå til at perioden med avgiftskutt bør vare ut året.
Torsdag vedtok Stortinget å kutte i arbeidsgiveravgiften med 4 prosentpoeng til 10,1% i to måneder, samt å redusere den såkalte lave satsen for merverdiavgift – en avgift som ilegges visse leieinntekter samt inngangsbilletter til kultur- og idrettsarrangement – med 4 prosentpoeng til 8% med tilbakevirkende kraft fra 1. januar. Fredag foreslo regjeringen å holde den lave satsen på 8% frem til 31. oktober. Jeg håper – og tror – vi har mer i vente.
