Livets kalkyle

På grunn av koronaviruset, smittevernpolitikken i Norge og i utlandet og oljeprisfallet er verdien av norsk økonomisk aktivitet sterkt nedadgående. Tall fra NAV tilsier at arbeidsledigheten i går var 12,5%. På årsbasis var den ikke så høy i mellomkrigstiden. De økonomiske utsiktene avhenger blant annet av smittevernpolitikken.

Politikerne vil måtte vurdere nytten av å forlenge det smittevernpolitiske regimet utover 13. april, opp mot kostnadene. De får et tallgrunnlag på mandag, når en ekspertgruppe leverer sin rapport. Gruppens fokus blir trolig på om en fortsettelse av politikken, i en eller annen form, koster mer i form av tapt inntekt enn verdien av de positive effektene på liv og helse. For noen er det kanskje noe som skurrer her. Vurderes liv og helse opp mot penger og økonomi? Nei, egentlig ikke. For hva en slik kost-nytte-betraktning til syvende og sist dreier seg om, er å beregne poltikkens positive direkte effekt på liv og helse opp mot dens negative indirekte effekt på liv og helse via et bortfall av inntekt.

Inntekt er viktig fordi det sier noe om hvor lenge vi kan forvente å leve og hvor godt vi har å ha det mens vi lever. Inntekten sier ikke alt, selvsagt, men den sier en god del. Desto høyere inntekt, desto bedre ernæringsmuligheter, desto bedre helsetjenester, desto lenger forventet levealder, desto bedre utdanningsmuligheter, desto flere interessante jobbmuligheter, osv. Hvis smittepolitikken koster mer enn det smaker, betyr det at vi får mindre liv og helse enn vi kunne ha hatt uten smittepoltikken. Med liv forstått som sum av forventet gjenværende leveår, og helse forstått som samlet psykisk og somatisk velvære. Et problem her er at mens man lett visualiserer nytten av forlenget smittepolitikk – et bilde av en koronasyk som reddes av respiratorer, kan det være vrient å konkret skue kostnadene. Jeg prøver å anskueliggjøre kostnadene ved å forenkle og konkretisere.

Anta at man vurderer å forlenge dagens smittevernpolitiske regime fra 13. april til fellesferien. Det er grunn til å tro at dette gir færre smittede, færre syke og færre koronadødsfall enn om politikken oppheves 13 april. Ifølge FHI var gjennomsnittsalderen til de 28 personene som innen kl. 8 i dag hadde dødd av koronasyken 85 år. Aldersspredningen var 62 til 95 år. Basert på utenlandsk statistikk antar jeg at 70% av dem som har dødd har vært menn og at alle døde har hatt minst én annen alvorlig helsetilstand. Jeg antar at forventede leveår til dem som har dødd var 3 år før de fikk koronasyken, nesten halvparten av forventede leveår til en typisk 85-åring. Anta at hvis smittevernpolitikken forlenges, så dør det 200 færre slike personer i 2020 enn om politikken avsluttes 13. april. Det betyr en gevinst på 600 ekstra leveår. Dette er nytten i mitt tenkte eksempel. Så kostnadene.

Fra 1900 til 2018 var det en statistisk signifikant sammenheng mellom ledighet og selvmord. I år hvor ledigheten gikk opp, steg ofte også selvmordsraten. Korrelasjonskoeffisienten er 0,35. Korrelasjon er ikke kausalitet, og det er lett å finne unntaksår, så disse tallene må tolkes varsomt. Men jeg legger til grunn at hvis dagens smittevernpoltikk forlenges til fellesferien, så vil ekstra ledighet ha en effekt på selvmordsstatistikken. Hvor stort må utslaget være for å oppveie smittevernpolitikkens tenkte nytte?  Ifølge FHI var medianalderen til dem som tok sitt liv i fjor 47 år. 70% av dem som tok livet sitt var menn. Ifølge SSB kan menn på 47 år forvente å bli 83,5 år. Kvinner på samme alder kan forvente å bli 85,5 år. Livsårsregnskapet, i mitt tenkte eksempel, går da i minus det blir mer enn 16 ekstra selvmord som en indirekte konsekvens av at smittevernpolitikken forlenges til fellesferien.  

Jeg føyer kjapt til at jeg ikke har noe grunnlag for å si at om en forlengelse av smittevernpolitikken netto har negativ eller positiv effekt på forventede leveår. Tre svakheter ved mitt tenkte eksempel er at jeg ikke tar med konsekvensene utover 2020, at jeg ikke tar høyde for at gjennomsnittlig alder på dem som dør kan synke hvis flere koronasyke må på intensiven og at jeg kun fokuserer på én mulig negativ indirekte effekt.

Ikke les mer inn i dette enn hva som er mitt poeng – å prøve å anskueliggjøre hva en kost-nytte analyse av forlenget smittevernpolitikk innebærer. Når det kommer til stykke, gir samfunnsøkonomer blanke i BNP. For oss også handler det om å leve.  

Gi økonomien en trampoline

Koronapolitikken og oljeprisfallet krasjer norsk økonomi. Om vi får en kraftig resesjon eller en dyp depresjon avhenger av om den politiske responsen er puslete eller potent. Økonomien trenger et sikkerhetsnett for å bremse kontraksjonen og et springbrett for å akselerere ekspansjon. Den har behov for en trampoline.

Nå krymper økonomien kjapt. 10. mars meldte NAV at 106 152 personer, 3,7 prosent av arbeidsstyrken, var helt ledige, delvis ledige eller på tiltak. Tirsdag hadde tallet økt til 191 298. Da var ledigheten 6,8%. Onsdag og torsdag fikk NAV i snitt 35 865 nye søknader om dagpenger. Anta at det også var slik på fredag. Da tok økonomien helg med en samlet NAV-registrert ledighet på ca. 10,5%. (NB. NAV-, ikke AKU-, ledighet. SSB regner ikke permitterte som ledige før de har vært permittert i 3 måneder.)

Tall for BNP og alt det der kommer til å bli ugjenkjennelige fremover. Kina har gitt oss en forsmak. Der var industriproduksjonen 13,5% lavere i januar og februar enn for ett år siden. Detaljomsetningen droppet 20,5% i samme periode. Investeringsbanken Goldman Sachs anslår at Kinas BNP i første kvartal blir 9% lavere enn det var i fjor.

Fredag anslo Finansdepartementet at BNP i fastlandsøkonomien vil være 1% lavere i år enn i fjor. Det tallet skal en ikke feste deg ved. For det første synes ikke prognosen å være godt fundert. Departementet skriver at «aktiviteten i privat sektor i fastlands-økonomien anslås å avta med 15-20 prosent den nærmeste tiden, for deretter å ta seg opp igjen». Hva menes? Aktiviteten forrige og inneværende uke i forhold til aktiviteten de to foregående ukene? Aktiviteten andre kvartal relativt til første kvartal? For det andre dras verdiskapningen nå ned langt mer enn aktivitetsfallet i private bedrifter på fastlandet. Med oljeprisfall, kronestup og global nedgang i selskapsinntjeningen, er det relevante målet på norsk verdiskapning utviklingen i brutto realdisponible inntekt, dvs. samlet BNP justert for endringer i bytteforholdet og netto finansinntekter fra utlandet. I fjor var oljeprisen i snitt 64 dollar. Hvis oljeprisen i snitt halveres i år, drar dette alene ned brutto realdisponibel inntekt med ca. 7% fra i fjor.

Noen synes å sammenligne perioden norsk økonomi nå er inne i med en uanmeldt fellesferie. Staten rådes til å kompensere bedrifter og husholdninger for inntektsbortfall, slik at aktiviteten kan fortsette som før når distanseringspolitikken avblåses. Men slik fungerer ikke økonomien. I tillegg til den direkte effekten på arbeidslivet og verdien av oljeproduksjonen, har den helsepolitiske kampanjen mot koronaviruset og oljeprisfallet tre sekundære konsekvenser for økonomien.

Økonomien får et høyere behov for likviditet. Mange bedrifter og noen husholdninger må ha flere penger i banken for å kunne gjøre opp for seg, og bankene må ha en større beholdning av kroner i Norges Bank og dollar og euro i utenlandske banker til å kunne håndtere utbetalinger. Likviditetssuget kan enten møtes med et brått fall i det generelle prisnivået som øker den reelle mengde av likviditet eller med utlån av kroner, dollar og euro fra Norges Bank til bankene og statlige garantier for bankens utlån til bedriftene og husholdningene. Men sist Norge hadde kraftig deflasjon var på 1920-tallet, og erfaringsmessig er ikke den likviditetspolitiske reaksjonen kjapp nok til å forhindre en negativ spiral med fall i etterspørselen etter varer og tjenester, påfølgende krympende inntekt og ytterligere lavere etterspørsel. Den negative etterspørsel-inntektsspiralen kan stoppes med en løssluppet finanspolitikk. Men i motsetning til hva Trump prøver å få til i USA og hva noen har argumentert for her hjemme, er det ingen god oppskrift å øke overføringene til bedriftene og husholdningene. For den tredje sekundære effekten er høyst sannsynlig vedvarende endrede rammevilkår for økonomien, slik at ressursbruken må vris om.

Selv om oljeprisen skulle komme noe opp fra dagens 27 dollar, skal trolig en god del av den arbeidskraften og kapitalen som inntil nylig ble brukt på oljerelatert aktivitet aldri mer befatte seg med karboner. Ressursene kommer etter all sannsynlighet til å kaste mer av seg i alternativ virksomhet. For selv om krone kan komme til å appresiere noe fra dagens nivå, sender valutamarkedet nå et tydelig signal om at såkalt tradisjonelt konkurranseutsatt næringsliv etter hvert bør kunne belage seg på en opptur. Målt i valuta har jo norsk arbeidskraft blitt mye billigere. Hva konkret skal folk i større grad jobbe med? Spør de kjappe hodene med dollartegn i øynene.

Jeg argumenterte i Finansavisen på tirsdag for å ta bort arbeidsgiver- og merverdiavgiftene i to kvartaler. Slike avgiftskutt kan slå tre fluer i en smekk. Likviditetssuget avtar, den negative etterspørsel-inntektsspiralen bremses og bedrifter og husholdninger insentivers til å fatte beslutninger om investering, produksjon og arbeid som i sum både bidrar til å holde liv i indre organer mens økonomien er i (delvis indusert) koma og til å revitalisere økonomien når anestesien tas bort. I lys av myndighetsvedtak fattet i USA og i Europa forrige uke, heller jeg nå til at perioden med avgiftskutt bør vare ut året.

Torsdag vedtok Stortinget å kutte i arbeidsgiveravgiften med 4 prosentpoeng til 10,1% i to måneder, samt å redusere den såkalte lave satsen for merverdiavgift – en avgift som ilegges visse leieinntekter samt inngangsbilletter til kultur- og idrettsarrangement – med 4 prosentpoeng til 8% med tilbakevirkende kraft fra 1. januar. Fredag foreslo regjeringen å holde den lave satsen på 8% frem til 31. oktober. Jeg håper – og tror – vi har mer i vente.